Børge Nilssen, Effectum Franchise Consulting

Allerede i 1990 satte EUs gruppeunntak for franchising en tydeligere ramme omkring franchise. Sannsynligvis vil lovgivningen i EU igjen sette rammene. Mitt inntrykk er at EU virkelig ønsker at franchisemetoden skal være den unike muligheten til å skape nye arbeidsplasser for både franchisegivere og franchisetakere som den er.  Hvis den benyttes med riktig motivasjon. Til det er det behov for tydeligere juridiske rammer.

I september 2017 vedtok Europa-parlamentet en beslutning om hvordan franchising fungerer i den europeiske detaljhandelssektoren.

Denne vedtaket har en ikke-lovgivende og ikke-bindende karakter, men er viktig siden den kunne bane vei for harmonisert franchisinglovgivning i hele EU.

Nøkkelpunkter fra utredningene som lå til grunn for vedtaket:[i]

• Påpeker mangelen på en felles europeisk definisjon av franchising.
• Et viktig trekk ved et franchiseforhold at det er et kontraktsmessig forhold som inngås frivillig mellom fysiske eller juridiske personer som er juridisk og økonomisk uavhengige av hverandre. Under kontraktsforholdet gir franchisegiveren franchisetaker rett til å drive franchisegiverens franchiseformel, navn og varemerker.
• Europa-parlamentet vurderer franchising en attraktiv forretningsmodell, men ser blant annet følgende feil i dagens praksis og rammer for franchising:
• Franchising står i dag underkant i EU, som bare representerer 1,89 prosent av bruttonasjonalproduktet, i motsetning til 5,95 prosent i USA og 10,83 prosent i Australia og 83,5 prosent av franchiseinntektene er konsentrert i bare syv EU-medlemsstater.
• Den fragmenterte og ikke-harmoniserte karakteren av franchiselovgivningen i EUs medlemsstater - og dermed mangelen på harmoniserte europeiske rettsstandarder - skaper barrierer og kan fraråde både franchisegivere og franchisetakere å utvide sin virksomhet over landegrensene. og
• Eksisterende nasjonal lovgivning fokuserer ofte på franchisegiverens opplysningsforpliktelser i forhandlingsfasen, mens lovgiverens fokus bør være bredere og omfatte ulike andre problemer (f.eks. Salg på Internett, ikke-konkurranseklausuler).

For å realisere det fulle potensialet i denne forretningsmodellen mener Europaparlamentet at blant annet følgende tiltak er nødvendige, særlig med sikte på å beskytte (potensielle) franchisetaker.

• Lovgivningen er nødvendig for å balansere franchisegivers og franchisegivers rettigheter og forpliktelser, herunder: (i) klare, korrekte og omfattende forpliktelser om forpliktelse til franchisegiver (ii) innføring av en avkjølingsperiode før signering av franchiseavtalen og (iii) inkludering av klart formulerte og rimelige klausuler angående e-handel / online salg, konkurranseforpliktelser, konfidensialitet etc. i franchiseavtalen mv.
• EU-kommisjonen bør åpne en offentlig konsultasjon for å få informasjon om den virkelige situasjonen for franchising. EU-kommisjonen bør også utarbeide utkast til ikke-lovgivningsmessige retningslinjer som reflekterer beste praksis for franchising i detaljhandel, særlig i forhold til de nyeste teknologiske og markedsutviklingene, som for eksempel Internett-salg.
• EU-kommisjonen bør også utarbeide en ikke-uttømmende liste over urettferdig handelspraksis som publiseres og gjøres tilgjengelig for alle interesserte parter.

KONKLUSJON
Det gjenstår å se om Europa-parlamentets resolusjon effektivt vil føre til en harmonisering av EU-medlemsstaters franchiselovgivning. I resolusjonen hevder Europaparlamentet ved en forordning eller et direktiv som et lovgivningsverktøy for å nå dette målet.

http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/STUD/2016/587317/IPOL_STU(2016)587317_EN.pdf