Et nærmere paradoks er utvalget av matvarer i våre butikker. På den ene siden krever vi et bredest mulig utvalg av ferske matvarer innen kjøtt, fisk, ost, frukt og grønnsaker, samtidig som vi, handler mer og mer fra lavpriskjedene med alt pakket i plast med holdbarhetsdato. I dag handler vi godt over 50% av våre matvarer i denne type butikker. Resultatet er at ferskvarediskene i supermarkedene og spesialbutikkene ikke får god nok sirkulasjon på sine ferske råvarer til å gi oss et godt tilbud hele uken. Det blir i beste fall et helgeutvalg.

Vår siste ferie i Toscana var en opplevelse i matveien. En liten butikk, den kunne ikke være mer enn 50m2, hadde en ferskvaredisk på 2,5 meter med opptil fire personer bak som hjalp til med å velge i et kjempeutvalg i skinker, oster, brød, salater og mye mye mer. I tillegg hadde de alle nødvendige kolonialvarer vi trengte til et tre ukers ferie opphold. Her var det ferske varer med stor omløpshastighet med stadig nye valgmuligheter I denne butikken var italienske språkproblemer ikke noen problem, store armbevegelser sammen med smil og smaksprøver over glassfronten løste all kommunikasjon.

Når vi kommer hjem igjen faller vi tilbake til våre norske matvaner, med Grandiosa og meksikanske spesialiteter piffet opp med kjøttdeig fra Gilde. De få og gode spesialbutikkene vi har igjen besøker vi sjeldnere og sjeldnere. Det er derfor de blir borte.

Paradokset her er at myndighetene, med landbruksministeren i spissen skal utrede matmakten i Norge og har satt ned et utvalg uten at forbrukerne, med unntak av en representant fra Forbrukerrådet, er med. Det er kundene som med sine innkjøp tilslutt bestemmer hvilket mattilbud vi skal ha i Norge. Så langt sier den norske forbruker at vi ikke er interessert i en rik matkultur, vi er fornøyd med å handle til lavest mulige priser på Rema, Rimi, Prix og Kiwi. Det klarer de bra ved å supereffektivisere antall varelinjer i sortimentet og dermed oppnå volum og de beste innkjøps- og salgspriser.

Hvorfor er franchisekonsulenter opptatt av dette? Vi lever hver dag med personer og virksomheter som har ideer til nye konsepter, også innen mat, detaljhandel og service. De 4,7 mennesker som bor i Norge gir sjelden eller aldri muligheter for at slike konsepter kan leve på sikt. Det er trist. Spiser vi pizza og kjøttboller fordi det er godt? Billig? Eller fordi vi ikke gidder å tenke selv? Et tankekors? Et paradoks?