Fra å være en ukjent form for samarbeid i næringslivet til idag hvor franchise en meget utbredt metode som omfatter mer enn 300 franchisekonsepter og har mer enn 25.000 franchisetakere: Den første som forsto at han benyttet franchisemetoden var Olaf Myklatun, leder av Cubus, som i 1972 deltok på Norges første franchiseseminar. Jeg jober daglig med franchise og forsøker her å gi et bilde av kunnskapen om franchise i dag.

Kunnskap om franchise er viktig for å kunne forstå og benytte metoden på en verdiøkende måte, først og fremst hos de som ønsker å benytte metoden, franchisegivere. På dette området er mine erfaringer at bildet er meget sammensatt. Fra de etablerte franchisesystemene som McDonalds og Rema 1000 til nyetablerte konsepter med store forskjeller i kunnskap. Dette gir seg store utslag i motivene for å benytte franchisemetoden, i de styringsparametre som er lagt inn i konseptet og i samarbeidet. De solide konseptene klarer å skape energi og verdiskapning over lang tid, mens andre fort pulveriserer franchisetakers motivasjon som selvstendig næringsdrivende.

Kunnskap hos myndigheter og offentlige institusjoner er et annet område. Det er min opplevelse at de fleste ikke har noen oppfatning i det hele. Likevel er det et stort paradoks at den institusjonen som skal fremme nyskapning i Norge, Innovasjon Norge direkte tar avstand fra franchise. Personer som søker støtte for å bygge ut sin virksomhet ved hjelp av franchisemetoden blir ikke vurdert og personer som ønsker å starte egen virksomhet blir ikke vurdert som selvstendige. Dette står i sterk kontrast til USA hvor mer enn 10% av brutto nasjonalproduktet kommer fra franchisevirksomheter og som får betydelig oppmerksomhet og støtte både som motor for å skape arbeidsplasser og som eksportmetode.

Kunnskap i skole og universitetsmiljøene er i en positiv utvikling. Fra å være et ikke eksisterende fag er det i dag tema hos flere institusjoner og ikke minst hos flere forskere. Det er likevel et stykke igjen til at vi har et egne franchiseprogram i en undervisningsinstitusjon, slik som f.eks Universitetet Jyväskylä i Finland.

Kunnskap hos fagbevegelsen er stor, men dessverre fokusert på de negative sidene. I tillegg kommer fagforeningenes generelle motvilje mot at arbeidstakere blir selvstendige næringsdrivende og derfor ikke lenger er aktuelle som medlemmer.

Kunnskap hos finans- og kapitalinstitusjonene er liten. Denne sektoren har problemer med å se hvordan de skal måle verdiskapningen hos to selvstendige parter, eiere. Vi ser derfor at franchisekonsepter som kjøpes opp endrer bl.a. driftsform fra franchise til egeneide lokale enheter. Når en i tillegg ikke kan drift går det som fondet True North Kapital som la ned PopIn og overlot driften av Fliskompaniet til Handelsbanken.

Kunnskap hos potensielle franchisetakere er også økende. Ikke minst fordi vi dag har franchisetakere i flere generasjoner, de har vært franchisetaker i et konsept og tar med seg erfaringer og kunnskap til nye franchisetaker muligheter.

Hva skal vi gjøre for å øke kunnskap om franchise?

1. Først og fremst ta inn over oss at franchise er en forretningsmetode som er kommet for å bli. Det betyr at tydeligheten om hva franchise er og hva som er god og dårlig bruk av franchisemetoden er viktig for å kunne lykkes.
2. Sette oss inn i hva franchise er og se på vellykkede konsepter både i Norge og internasjonalt. Det finnes godt med litteratur, kurs og stoff på Internett som belyser franchise fra de fleste sidene.
3. Ønsker vi å etablere et franchisekonsept må dette gjøres grundig fra starten. Franchise bygger på en etablert, dokumentert lønnsom lokal enhet. Gjør en «systemfeil» i starten blir de ved bruk av franchise minst multiplisert med antall etablerte enheter. De «riktige» motivene for bruk av franchise er avgjørende for om samarbeidet mellom selvstendige parter skal lykkes, evnen til å både unne og beundre franchisetakere som gjør det bra er nødvendig.